Rødlista for krepsdyr er basert på vurdering av 997 arter og av disse er 107 oppført på Rødlista. Fra norske områder er det kjent omkring to tusen arter, men kunnskapen om mange arter er mangelfull og utilstrekkelig for å gjennomføre rødlistevurderinger. 

Krepsdyrene er en stor og variert dyregruppe, og totalt er det kjent nær to tusen arter av krepsdyr i Norge. De fleste artene er marine, mens omkring 240 arter er kjent fra ferskvann og 25 arter, alle i gruppen Isopoda, er landlevende. De akvatiske artene forekommer både i bunnøkosystemer og som plankton i frie vannmasser. Flere arter har viktige økologiske funksjoner i systemene hvor de forekommer. I nyere systematikk innordnes alle norske krepsdyr, med unntak av noen få lite kjente arter, i fire klasser: bladfotinger (Branchiopoda), muslingkreps (Ostracoda), Maksillopoda og storkreps (Malacostraca).

Bladfotingene forekommer hovedsakelig i ferskvann og omfatter grupper som tusenbenkreps, skjoldkreps, muslingbladkreps og vannlopper. Tusenbenkreps og skjoldkreps er miljøspesialister som lever i temporære vanndammer og fjellsjøer. En slik art er tusenbenkrepsen Tanymastix stagnalis som bare er kjent fra noen få fjellvann i Trollheimen. Hovedgruppen utgjøres av vannlopper som finnes i alle typer ferskvannslokaliteter fra innsjøer og små dammer til rennende vann, og fra fjellområder til lavlandet. Mange av artene har særlige tilpasninger til å kunne leve i ustabile miljøer, og flere arter er knyttet spesielt til temporære pytter og dammer i kulturlandskapet. Vannloppene formerer seg raskt i sommerhalvåret ved hovedsakelig ukjønnet formering. Kjønnet formering skjer sent på høsten. Ved kjønnet formering dannes det hvileegg, som er svært resistente og kan overleve i mange år i bunnsubstratet. Vannlopper kan spres med vind, fugler, pattedyr etc. som medfører at de ofte er raske til å kolonisere nye vannforekomster.

Muslingkrepsene er representert både i ferskvann og marint miljø. Majoriteten av artene er bentiske (bunnlevende), og de fleste artene er svært små. I ferskvann lever de fleste artene i små dammer eller rennende vann. De fleste funn av muslingkreps i ferskvann er fra østlandsområdet.

Klassen Maxillopoda er godt representert både i ferskvann og marint miljø. De mest artsrike gruppene finnes blant hoppekrepsene (Copepoda) hvor det også er en rekke økologisk svært viktige arter både i ferskvann og marint miljø (orden Calanoida, Cyclopoida, Harpacticoida). Blant marint plankton er hoppekreps en hovedgruppe som økologisk utgjør bindeleddet i næringskjeden fra planteplankton til fisk og høyere organismer. Hoppekrepsenes utvikling starter med en svært enkel larve (nauplius) som lever fritt i vannmassene og utvikler seg gjennom flere stadier fram til voksent individ. Hos artene i ferskvann kan senere larvestadier gå i dvale i bunnsedimentet for så å fortsette utviklingen når forholdene ligger til rette. Også eggene er resistente. Blant hoppekrepsene finnes også en rekke parasittiske former. Disse har vertsorganismer blant koralldyr, børstemark, skjell, pigghuder, sekkdyr og ikke minst fisk. Noen arter, som for eksempel fiskelus og lakselus, har stor likhet med frittlevende former, mens andre arter er sterkt omvandlet og kan bare gjenkjennes som krepsdyr på basis av larven som likner larven av frittlevende slektninger. Til Maxillopoda hører også gruppen rankeføtter som omfatter rur (Sessilia) og langhalser (Pedunculata). Dette er marine former som er fastsittende på underlag som stein, fjell eller flytende objekter. Også i denne gruppen er det mange parasitter som har vertsorganismer blant storkreps, andre invertebrater og fisk. Hos bunnlevende arter og parasitter er larvene viktige for spredning. Generelt har hoppekreps, rur og langhalser god spredningsevne og finnes over store områder. I ferskvann er flere arter av hoppekreps knyttet til spesielle habitater som temporære pytter og dammer i kulturlandskapet.

Storkreps er en overveiende marin gruppe, men er også representert i ferskvann og på land. Til gruppen hører større og velkjente arter som hummer, edelkreps, krabber (Brachyura) og reker (Caridea), men også andre kjente former som krill (Euphausiacea), tanglus, skrukketroll (Oniscoidea) og tanglopper. Storkrepsene er delt inn i en rekke undergrupper (ordener) hvorav ni er representert i Norge. I marint miljø er det kjent omkring 960 arter i norske farvann, mens det i ferskvann er kjent omkring ti arter. I terrestrisk miljø er det kjent 25 arter som alle er knyttet til mer eller mindre fuktige miljøer. Storkrepsene har utvikling enten med en larve som lever fritt i vannmassene (hummer, krabber, de fleste reker) eller som direkte utvikling med yngelpleie (orden Amphipoda, Isopoda, Mysidacea, Cumacea). Arter med direkte utvikling har generelt liten spredningsevne. Flere storkreps er tilpasset spesielle habitater eller habitater med svært begrenset forekomst i Norge. Dette gjelder arter i brakkvannssystemer, for eksempel brakkvannsreken Palaemonetes varians, men også varmekjære arter og kaldtvannsformer som forekommer i topografisk innelukkede systemer med spesielle temperaturforhold. Et eksempel er den arktiske rekearten Sclerocrangon ferox som bare kjennes fra indre fjordområder i Finnmark med lokalt svært kaldt bunnvann. Denne arten har larveutvikling med yngelpleie slik at sannsynlighet for nyrekruttering fra arktiske bestander er liten. Hos landlevende krepsdyr forekommer det flere varmekjære sydlige arter i områdene ved Oslofjorden og på Sørlandet. Skrukketrollene Armadillidium opacum og Armadillidum vulgare forekommer spredt i dette området knyttet til svartorskog og edelløvskog på kalkholdig grunn. 

Kunnskapsgrunnlaget

De fleste norske arter er godt vitenskapelig beskrevet, men kunnskapen om forekomst og utbredelse er varierende. Det viktigste grunnlaget ble lagt av G.O. Sars i en serie omfattende arbeider i perioden fra omkring 1860 til 1928 (Sars 1890-1928). I ferskvann er bladfotinger og de viktigste gruppene av hoppekreps rimelig godt kjent og kartlagt. I marine systemer er planktoniske hoppekreps, rur, langhalser og mange storkreps best kjent. Muslingkreps og enkelte grupper av hoppekreps, spesielt bunnlevende arter, har derimot vært lite undersøkt og det foreligger lite ny kunnskap etter G.O. Sars. For landlevende arter er kunnskapen forholdsvis god, men også for disse er mye data av eldre dato. Bare for noen få kommersielle arter som edelkreps og hummer foreligger det data for bestandsstørrelse og utvikling. Det er også generelt stor mangel på kunnskap om parasitter, med unntak for parasitter på kommersielle arter eller vanlig forekommende vertsorganismer.

Viktige referanseverk for forekomst av marine arter omfatter artskatalogene til Brattegard og Holthe (1997, 2001), en database for bunnfauna innsamlet ved overvåking av petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel (MOD-basen) og en oversikt over nye funn (Brattegard 2011). Mer detaljert informasjon om enkeltgrupper foreligger hos Christiansen (1969) for krabber, Nilsson-Cantell (1978) og Høeg og Lützen (1985) for parasitter og Sandberg og McLaughlin (1997) for eremittkreps. Viktige kilder for ferskvann har vært artskatalogen til Aagaard og Dolmen (1996), Artskart (Artsdatabanken 2015) og datarapporter (faktaark) for enkeltarter. For landlevende isopoder er Sars (1899), som omtalte 17 arter, fremdeles den eneste publikasjonen med en helhetlig oversikt over norske arter. Nyere informasjon er hentet fra Meinertz (1950) og Schmalfuss (2003). En sammenfattende, men litt foreldet, oversikt med bestemmelsesnøkler og utbredelse til de fleste krepsdyr i Norden er gitt av Enckell (1980).

Norske kyst- og havområder er kartlagt i varierende grad. På kysten er Bergens-området best kartlagt, og herfra foreligger det flest kjente arter, mens Østfold, de sørlige deler av Agder-fylkene, Vesterålen-Andfjorden og østlige Finnmark er dårligst kartlagt. For områdene på norsk sokkel fra Nordsjøen og nordover til vestlige Barentshavet foreligger det mye informasjon fra overvåking av petroleumsvirksomheten. Fra de dypeste sjøområdene på kontinentalskråningen (500-3000 m) fra nordvest av Stad til Bjørnøya er imidlertid kunnskapen fortsatt svært begrenset. Gjennom Mareano-programmet for kartlegging av bunntyper på norsk sokkel er det kommet mye nye data, men norsk dyphavsfauna må fortsatt betraktes som svært mangelfullt kjent. 

Avgrensninger og definisjoner

I dette arbeidet er bare arter som er kjent fra fastlandet av Norge og sjøområdene omkring vurdert. For de marine artene gjelder dette kystsonen og sjøområdene ut til grensen for norsk økonomisk sone. I Norskehavet omfatter norsk økonomisk sone kontinentalskråningen og dyphav ned til omkring 3500 m dyp hvor det er svært kaldt dypvann (ca. -1° C). Vurderingsperioden omfatter så langt som mulig siste tiårsperiode, men for mange av artene har det vært nødvendig å hente informasjon fra eldre kilder. I disse tilfellene har vi måttet forutsette at denne informasjonen fortsatt er gyldig.

Noen grupper er ikke behandlet. Dette gjelder muslingkrepser, flere undergrupper av Maxillopoda, samt orden Tanaidacea under storkrepsene. Hovedgrunnen er manglende kunnskap om forekomst og utbredelse, men i noen tilfeller er også taksonomien uklar. Generelt dreier det seg om svært små arter som samles dårlig med vanlig prøvetakingsutstyr.

Gruppene under Maxillopoda som er behandlet omfatter rur, langhalser, flere parasitter og enkelte familier av planktoniske hoppekrepser (del av Calanoida og Cyclopoida). Utvalget for hoppekreps omfatter alle familier som er representert i ferskvann og noen familier som bare forekommer i havet. Ved tidligere rødlistevurderinger (Kålås mfl. 2006, 2010) har bare hoppekrepser i ferskvann vært behandlet. Ved foreliggende rødlister er alle arter i familier som har representanter både i ferskvann og sjø behandlet, selv om kunnskapen om de marine artene i flere tilfeller har vist seg å være svært mangelfull. De marine hoppekrepsene som er kommet i tillegg utgjør til sammen 35 arter. 

Totalt ble 1370 arter behandlet. Dette utgjør omkring to tredeler av alle kjente arter i Norge. Av de behandlete artene ble 188 plassert i kategorien ikke vurdert NE på grunn av uklar systematikk eller kunnskapsmangel. Dette inkluderer 170 NE-arter som er direkte overført fra vurderingen i 2010, uten nærmere behandling. Totalt ble 185 arter plassert i kategorien ikke egnet NA. De fleste NA-artene er marine arter som er tilfeldige gjester i norske farvann. Dette omfatter mange sydlige former, spesielt planktoniske krill, reker og amfipoder som følger med ved fremstøt av varme vannmasser. Videre er langhalser, som er festet til drivobjekter i sjøen, og rur og amfipoder som sitter festet på store hvalarter, regnet som tilfeldige gjester ved at de neppe forplanter seg i norske farvann. I nordområdene er det mange arktiske marine arter som er kjent fra Svalbard og Norskehavet, men som ikke er sikket påvist innenfor utredningsområdet. Kategorien NA omfatter også fremmede arter. Blant krepsdyr omfatter dette flere tifotkrepser (kongekrabbe Paralithodes camtschatica, snøkrabbe Chionoecetes opilio, signalkreps Pacifastacus leniusculus), brakkvannsrur Balanus improvisus og åtte arter av landlevende isopoder som opptrer i hager og veksthus. Kategorien NA er redusert med omkring 25 arter fra 2010 ved bekreftede funn av arter som tidligere ikke var sikkert påvist innenfor utredningsområdet. Dette gjelder i hovedsak nordlige marine arter som er påvist gjennom Mareano-programmet og ved opparbeiding av tidligere innsamlet materialet fra dypbassenget i Norskehavet.  

Antall rødlistearter 

Av totalt 997 vurderte arter står 107 arter (11 %) på Rødlista 2015. Sett i forhold til antall vurderte arter er 10 % av de marine, 15 % av de limniske og 25 % av de landlevende artene ført på Rødlista. Bare et mindre antall arter (seks; 0,6 %) på Rødlista er kategorisert som truet (kritisk truet CR, sterkt truet EN eller sårbar VU), mens noen flere (14; 1,4 %) er vurdert som nær truet NT. Av de truete og nær truete artene er fem arter marine eller fra brakkvann, 11 arter er limniske og fire arter er landlevende. I alt 87 arter ble plassert i kategorien datamangel DD. Av disse er 78 marine og 9 er ferskvannsarter.

Trolig er kunnskapsmangel hovedgrunnen til at relativt få marine krepsdyr vurderes som truet, og at det er en høy andel DD-arter i denne gruppen (se Oug mfl. 2007). For majoriteten av de marine artene er kunnskapen om bestander eller leveområder for mangelfull til at kategori kan fastsettes. Til sammen 890 arter ble vurdert som livskraftig LC.

Årsak til rødlisting

En art, edelkreps, er rødlistet etter A-kriteriet på basis av nedgang i bestanden og forventet ytterligere nedgang. Alle øvrige arter er rødlistet etter B-kriteriet geografisk utbredelse i kombinasjon med underkriteriene pågående nedgang i kvalitet og/eller areal av artens habitat b(iii), kraftig fragmentering a(i) eller få lokaliteter a(ii).

Alle marine arter som er truet eller nær truet er knyttet til spesielle habitat. Ett eksempel er piggishavsreke Sclerocrangon ferox som lever i kaldtvannsområder. Piggishavsreke er vurdert til kategorien sterkt truet EN. Arten trues av kongekrabben og av økte temperaturer ved klimaendringer. Kongekrabben har invadert artens habitat og kan være både en næringskonkurrent og en mulig predator. Tangloppene Gammarus inaequicauda og Allomelita pellucida og brakkvannsreke Palaemonetes varians forekommer på Sørlandet og ved Oslofjorden hvor brakkvannsmiljøene er i tilbakegang på grunn av utbygginger i strandsonen, samtidig som miljøene er utsatt for overgjødsling. Mysiden Mysis segerstralei er bare kjent fra elveutløp i Finnmark. Denne arten vil være truet ved forurensning, eutrofiering og temperaturøkning. Alle artene må forutsettes å ha mer eller mindre isolerte bestander. Mørketall for forekomster er generelt satt lavt fordi det er begrenset hvor mange aktuelle habitat disse artene har.

To arter fra ferskvann er vurdert til kategorien EN; edelkreps Astacus astacus og muslingbladkreps Limnadia lenticularis. Edelkrepsen har gått merkbart tilbake de siste tiår og trues nå spesielt av infeksjon av krepsepest som skyldes en sopp som overføres med den introduserte signalkrepsen. Bestanden av edelkreps i flere store vassdrag hvor signalkrepsen har etablert seg, er tapt. Signalkrepsen er i spredning, og dette innebærer trusler knyttet til videre spredning av krepsepest. Limnadia lenticularis er knyttet til små dammer i kulturlandskapet og er bare registrert noen få ganger, tross at artens habitat er godt undersøkt. Arten er rødlistet med basis i den nasjonale tilpasningen trolig kraftig fragmentertfå lokaliteter og pågående nedgang i kvalitet og/eller areal av artens habitat. Tilsvarende gjelder for fem arter av vannlopper og hoppekreps i kategorien nær truet NT som også forekommer i små gårdsdammer. Det er truffet tiltak for å bevare dammer i kulturlandskapet ved å gi tilskudd til nye gårdsdammer, bekkeåpninger og fangdammer, men det er knyttet usikkerhet til om disse konstruerte damforekomstene vil erstatte biomangfoldet som fantes i dammer som er gått tapt. Én art, tusenbeinkrepsen Tanymastix stagnalis er vurdert til NT fordi den har svært liten utbredelse og lever isolert i noen få små fisketomme fjellvann i Trollheimen. Utsetting av fisk på lokalitetene vil raskt kunne føre til at arten blir borte. Ferskvannsmysis ble for få år siden splittet opp i flere arter som lever i ferskvann og brakkvann. En av de nye artene, Mysis salemaai, er i Norge bare kjent fra ett ferskvann på Jæren og er vurdert som sårbar VU. Mysis salemaai har vært ettersøkt fra flere andre mulige lokaliteter uten funn. Mørketall er derfor satt lavt. Arten er truet på grunn av organisk forurensning og økende fiskepredasjon.

Én art av landlevende krepsdyr, Armadillidium opacum, er vurdert som VU, mens tre arter er vurdert som NT. Armadillidium opacum er relativt bra ettersøkt, og mørketall er derfor satt lavt. Arten finnes i tett befolkede områder som innebærer økt press på areal, samtidig som hogst av svartorskog og kalkrik løvskog vil være konkrete trusler for artens habitat. De tre artene i kategori NT, Armadillidium vulgare, Trachelipus ratzeburgi og Trichoniscoides saeroensis, er alle godt ettersøkt. Artene finnes i generelt bebygde områder hvor det er stort press på areal og trues av hogst og terrenginngrep. 

Endringer fra 2010 til 2015

Til sammen ble 997 arter krepsdyr vurdert. Dette er en liten økning fra 2010 (932) som dels skyldes at nye grupper er vurdert (marine kopepoder) og dels at flere nordlige marine arter nylig er sikkert påvist innenfor norsk sjøområde. Det er ført færre arter på foreliggende rødliste enn i 2010. Antall truete arter, kritisk truet CR, sterkt truet EN og sårbar VU, er redusert fra 11 til seks, mens arter i kategorien nær truet NT er redusert fra 19 til 14. Også for arter vurdert til datamangel DD er det nedgang, fra 95 til 87 arter. De viktigste forandringene består i at flere arter som var vurdert som truet i 2010, nå er vurdert til NT eller DD, mens flere nær truete er vurdert til kategorien DD eller livskraftig LC. For de fleste av disse er dette en følge av ny kunnskap, i praksis flere funn, men for enkelte arter har det også vært gjort en revurdering av i hvilken grad det foreligger reelle trusler eller påvirkninger som medfører tilbakegang for artene. Ny kunnskap har også bidratt til at mange arter i kategorien DD i 2010 nå er vurdert som livskraftig LC.

Fire arter som var klassifisert som truet i 2010 har fått endret status til nær truet. For vannloppen Ceriodaphnia laticaudata og hoppekrepsen Diacyclops bisetosus er dette en følge av funn på nye lokaliteter samtidig som det gjennomføres tiltak for å restaurere eller nyanlegge gårdsdammer, noe som vil bidra til å redusere tap av habitat. For tusenbenkrepsen Tanymastix stagnalis, som er en ferskvannsart, er det gjort en revurdering av trusselfaktorer. For brakkvannsreka Palaemonetes varians foreligger det også funn på nye lokaliteter samtidig som det er færre igangsatte utbyggingstiltak i brakkvannsområder hvor arten forekommer.

To ferskvannsarter er endret fra truet til DD (vannloppen Alona veltneri og hoppekrepsen Arctodiaptomus bacilifer) og to arter fra truet til livskraftig (hoppekrepsene Cyclops lacustris og Eurytemora lacustris). For A. veltneri og A. bacilifer har det vist seg at informasjonen som var lagt til grunn for tidligere vurderinger ikke har vært pålitelig eller tilstrekkelig. For C. lacustris og E. lacustris er det nye funn som viser at artene har vesentlig større utbredelse i Norge enn tidligere kjent.

I alt åtte arter som var vurdert til nær truet i 2010 er nå vurdert som livskraftige og tatt ut av Rødlista. Mange av artene har fortsatt få kjente lokaliteter og liten utbredelse, men funn på nye lokaliteter og en revurdering av trusselfaktorer har ført til at de ikke lenger fyller betingelsene for rødlisting. Dette gjelder to såkalte istidsrelikter i ferskvann, amfipodene Gammaracanthus lacustris og Monoporeia affinis, flere hoppekreps i ferskvann og den landlevende isopoden Haplophthalmus mengii. Også hummer er blant artene som nå ikke rødlistes. Arten er vurdert etter A-kriteriet på basis av data fra bestandsovervåking. Dagens gjeldende bestandsindekser indikerer at bestanden av hummer er stabil, men det er usikkerhet knyttet til om indeksene viser den reelle bestandsutviklingen. Hummeren blir derfor tatt ut av Rødlista under tvil.

Til sammen 32 arter som var plassert som DD i 2010 er nå vurdert som livskraftige. Alle artene er marine og flesteparten finnes på norsk sokkel eller i dypområdene av Norskehavet. Endringene er dels en følge av nye funn som gir bedre grunnlag for vurdering, men dels også en revurdering av informasjonen for arter fra disse områdene. I og med at det finnes svært få undersøkelser er det generelt antatt at arter selv med bare noen få registreringer er livskraftige. Det kan imidlertid diskuteres hvor grensen mellom LC og DD skal trekkes for arter som bare forekommer i svært mangelfullt undersøkte områder.    

Noen få arter er kommet til som nye på Rødlista eller har fått høyere kategori enn i 2010. Det gjelder skrukketrollet Armadillidium vulgare som er endret fra livskraftig til NT, skrukketrollet Armadillidium opacum som er endret fra NT til VU og ferskvannsartene Limnadia lenticularis (EN), Mysis salemaai (VU) og Diaptomus castor (NT) som alle var plassert i kategorien DD i 2010. Begge artene av Armadillidium har vært ettersøkt i nyere undersøkelser. Funn på nye lokaliteter, og mangel på funn der artene kunne forventes å være tilstede, har sammen med press mot habitatet gitt grunnlag for ny vurdering. For ferskvannsartene er det nye funn og ny kunnskap som har gitt grunnlag for å plassere disse i mer presis kategori. 

Ekspertkomité

Krepsdyrene er behandlet av ekspertkomitéen for krepsdyr som har bestått av Eivind Oug (leder), Torleiv Brattegard, Wim Vader, Henrik Glenner, Bjørn Walseng og Per Djursvoll. De marine kommersielle artene av tifotkreps er vurdert i samarbeid med Alf Ring Kleiven og Ann-Lisbeth Agnalt. I tillegg har Jon-Arne Sneli bidratt i vurderingen av rur og langhalser og Anne Helene Tandberg har gitt viktig grunnlagsinformasjon til amfipoder og isopoder. For arter i ferskvann har Stein Johnsen gitt innspill til vurderingene. Til landlevende isopoder har Kjell Magne Olsen bidratt med opplysninger. 

Referanser

Aagaard K, Dolmen D (red.) (1996) Limnofauna norvegica. Katalog over norsk ferskvannsfauna. Tapir forlag, Trondheim, 310 s.

Artsdatabanken (2015) Artskart 1.6 

Brattegard T (2011) Endringer i norsk marin bunnfauna 1997-2010. Utredning for DN 2011-8: 1-112

Brattegard T, Holthe T (red.) (1997) Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Utredning for DN 1997-1. Direktoratet for naturforvaltning, 409 s.

Brattegard T, Holthe T (red.) (2001) Distribution of marine, benthic macro-organisms in Norway. Oppdatering av utredning for DN. Research report 2001-3. Direktoratet for naturforvaltning, 394 s.

Christiansen ME (1969) Decapoda Brachyura. Marine Invertebrates of Scandinavia 2: 1-143

Enckell PH (1980) Kräftdjur. Bokförlaget Signum, Lund, 685 s.

Høeg J, Lützen J (1985) Crustacea Rhizocephala. Marine Invertebrates of Scandinavia 6: 1-92

Kålås JA, Viken Å, Bakken T (2006) Norsk Rødliste 2006. Artsdatabanken, Norge

Kålås JA, Viken Å, Henriksen S, Skjelseth S (2010) Norsk rødliste for arter 2010. Artsdatabanken, Norge

Meinertz T (1950) The distribution of the terrestrial isopods in Denmark and some remarks on their distribution in the neighbouring countries. Videnskabelige meddelelser fra dansk naturhistorisk Forening 112: 165-223

Nilsson-Cantell C-A (1978) Cirripedia Thoracica and Acrothoracica. Marine Invertebrates of Scandinavia 5: 1-133

Oug E, Bakken T, Sneli J-A (2007) Marine invertebrater i ny norsk rødliste – vurderinger og kunnskapsmangler. Fauna 60: 50-61

Sandberg L, McLaughlin PA (1997) Crustacea, Decapoda, Paguridea. Marine Invertebrates of Scandinavia 10: 1-120

Sars GO (1890-1928) An account of the Crustacea of Norway. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania / Bergen Museum, 9 vols.

Sars GO (1899) An account of the Crustacea of Norway, with short descriptions and figures of all the species. Isopoda. Part X og XI. Bergen Museum. Alb. Cammermeyers Forlag, Christiania

Schmalfuss H (2003) World catalog of terrestrial isopods (Isopoda: Oniscidea). Stuttgarter Beiträge zur Naturkunde Serie A 654: 1-341

Siden siteres som:

Oug E, Brattegard T, Walseng B og Djursvoll P (2015) Krepsdyr (Crustacea). Norsk rødliste for arter 2015. Artsdatabanken <http://www.artsdatabanken.no/Rodliste/Artsgruppene/Krepsdyr>. Nedlastet <dag/måned/år>

Forfattere

En rotkreps Peltogaster paguri på eneremittkreps.